En Nirve som aldri rakk å få nytt liv
Denne gangen skulle jeg egentlig ha skrevet historien om en redning.
En ganske rå Nirve cruiser hadde funnet veien til ER Sykkel. Den så kanskje ikke ut som noe stort kupp der den sto. Rust på kjedet, rust på gaffelen og setepinnen, slitne detaljer og mange år med forsømt vedlikehold.
Med andre ord: helt perfekt for meg.
For jeg så ikke først og fremst rusten. Jeg så hva den kunne bli.
Under alt sammen var det en skikkelig kul cruiser med brede dekk, masse krom, dobbelkrone-gaffel, skivebrems foran og en ramme med masse særpreg. Akkurat den typen sykkel jeg elsker å få inn, fordi forskjellen mellom «før» og «etter» kan bli enorm.
Planen var selvfølgelig å demontere, rense, polere, reparere og få liv i den igjen. Ikke nødvendigvis gjøre den fabrikkny – gamle sykler skal gjerne få lov til å vise litt av historien sin – men gjøre den til en sykkel noen igjen kunne være stolt av å eie.
Dessverre fikk jeg aldri sjansen.
Problemet heter plass
De som har fulgt bloggen min en stund, har kanskje fått med seg at jeg stadig maser om én ting:
Jeg har ikke plass.
ER Sykkel er et lite verksted. Når ferdige kundesykler blir stående fordi noen ikke rekker å hente, det regner, middagen kom i veien, man skal på ferie eller «jeg kan jo bare hente den en annen dag», forsvinner gulvplassen ganske fort.
Og syklene som venter på å bli pusset opp, må stå et sted.
Nirven måtte derfor stå utenfor butikken en periode. Den sto rett ved verkstedet, låst fast til et tre.
Jeg trodde det skulle holde.
Det gjorde det ikke.
Noen har tydeligvis kommet forbi, sett den rustne gamle cruiseren, kappet låsen og tatt med seg hele sykkelen.
Jeg må nesten beundre én ting:
Vedkommende så tydeligvis potensialet.
Bare med en litt annen forretningsmodell enn min.
Så ble det aldri noe «etter»-bilde
Og det er kanskje det som irriterer meg mest.
Jeg har bildene av hvordan den så ut da den kom. Rusten. Møkkete. Litt trist. En sykkel mange kanskje bare ville avskrevet som gammel skrot.
Men jeg vet hva noen timer – eller sannsynligvis ganske mange timer – på verkstedet kunne gjort med den.
Nå får vi aldri se resultatet.
Så dette ble ikke historien om enda en gammel sykkel som fikk nytt liv hos ER Sykkel.
Det ble historien om Nirven som forsvant før jeg rakk å redde den.
Og samtidig en ganske konkret påminnelse om hvorfor jeg ber kundene mine om å hente sykkelen når den er ferdig.
Det er ikke fordi jeg ønsker å mase.
Det er ikke fordi jeg har noe imot at sykkelen din står hos meg.
Det er ganske enkelt fordi jeg ikke har plass.
Når ferdige sykler blir stående, må noe annet stå ute. Og nå vet vi dessverre at selv en rusten gammel cruiser, låst fast til et tre rett utenfor et sykkelverksted, ikke nødvendigvis får stå i fred.
Så: Har du fått beskjed om at sykkelen din er ferdig?
Kom og hent den.
Neste sykkel som må stå ute kan nemlig være din.
Og skulle noen se en svart, litt rusten Nirve cruiser rullende rundt i Oslo:
Den skulle egentlig vært mye penere nå. 😏
Comments